• Linn Kristin Menden

Da 7 mil ble til 2 mil.


Pakket og klare til avgang i 17 draget, fredag kveld. Klare for å gå ei 7 mils rute på Hardangervidda.

Jeg rakk akkurat å kjenne på hvor deilig det var å ha huset for seg selv. Ikke dopapir overalt fordi Felicia skal pakke inn dokka sin. Ikke bananskall overalt fordi Filiph er sulten og vil ha med niste ut til både seg selv og fetteren. Ingen Felix som trasker inn med sølete sko og lurer på når middagen er klar. Ingen Rufus som sniker seg ut fordi noen har glemt å lukke døren.

Og vips så var lengselen der. Den følelsen jeg snakket med barna om før avreise. Den følelsen som kan kjennes på hele kroppen og både være vond og god på samme tid. Å lengte er et godt tegn på at man er glad i noen og så vet vi jo alle hvor innmari godt det er når man møtes igjen. Vi snakket mye om dette før avreise og da jeg spurte Felix om hva de kunne gjøre om lengselen sneik seg på kom han med et genialt svar. Skrive et brev til dere og vise når vi sees igjen.



23.00 var vi oppe på fjellet i uvdal. Mannen, jeg og to ca 40 kg tunge pulker. Klare til å gå nærmere midnatt , inn i svarte natta. Første problem møtte jeg allerede ved første stavtak. Merket at jeg hadde forvekslet stavene mine med mamma sine. Disse er betydelig mye lenger enn mine egne staver. Lærte fort at for høye staver tapper unødvendig mye bruk av energi og er ikke godt for nakken. Vinkelen mellom overarm og underarm skal være 90 grader. Dette kom til å bli et irritasjonsmoment.

Rudi sleit med vond hals hele fredagen, og allerede der lukta turen svidd. Vi ble enige om å bare gå en liten stund før vi satte opp teltet og se om søvn hjalp på formen. Vi var passe trøtte da teltet var oppe og vi var klare til å innta horisontalen ca kl 1.00. Jeg sov som en stein helt til klokken 7. Rudi frøys gjennom natten og jeg kokte. Det pleier å være omvendt. Også ganske uvanlig at jeg var først oppe og fyrte opp brenneren for å å få varme i teltet. Dette er Rudi alltid så gira på og et tydelig tegn på at formen ikke var som den burde.

Påkledd for typ -15 grader var vi klare til å rigge ned campen ved 9.30 tiden. Vi tok det med ro og stresset ikke.

Trodde vi var aleine oppi skauen på disse tider men tror du ikke kompisen til pappa og en hel hærskare med mannfolk kom forbi da? Helt herlig.



Rudi sin form var ganske laber. Det gikk greit men han orket ikke å gi alt grunnet en lei forkjølelse og hodepine. Dårlig kombo med en lang skitur innover på vidda. Vi lot fornuften seire. Det hadde ingen hensikt å slite oss frem til Rauhelleren. Værmeldingen viste også kuling og snø, samt stor snøskredfare i området. Ved en eventuell white out, altså der du har null sikt måtte vi stolt 100% på gpsn. Dette syntes vi var uforsvarlig med snøskredfare i området. Vi kunne risikert å gått under en leside, der snøskredfaren er ekstra stor. Værfaste i fjellet frister heller ikke når man er småbarnsforeldre.

Vi gikk for plan B, som var Mårbu.

Vi sleit oss opp fjellet. Det var så himla tungt. Jeg sleit med lysken. Tydeligvis for lite skigåing men det er jo ikke så lett å få til med en snøfattig vinter. Hver eneste gang jeg skøyv skia fremover kjentes det ut som om beinet skulle dette av. Det hang liksom ikke sammen med resten av kroppen. Dette sinket farten og føltes ganske så håpløst. Beit det i meg og kom meg opp på vidda. Det er jo alltid verdt slitet når man kommer opp på fjellet. Like magisk hver eneste gang. Rudi frøys og klarte ikke å gå seg varm. Dårlig tegn. Han som aldri fryser. Liten pause på toppen på hver vår pulk. God motivasjon i en 10 minutters pause for å få i seg litt energi i form av snacks og energibar.


På vei innover vidda kikket jeg bort på et fjell som alltid har betydd litt ekstra for meg. Rundenut. En flott topp å bestige der man får en god oversikt over vidda når været tillater det. I fjor vekket fjellet oss med en forferdelig opplevelse. Felix datt ned fra Rundenut. Han kom fra det med bare ei skramme på magen, men fy søren som vi fikk oss en støkk. Det knyter seg i magen når jeg tenker på det. Tårene presset på der vi passerte det mektige fjellet og jeg fikk en enorm lengsel etter barna. Ville bare holde rundt de og fortelle de enda en gang hvor mye de betyr for meg og hvor høyt jeg elsker de. Følelser blir ekstra sterke på tur. Selv på korte turer. Man gir seg selv tid til å tenke, og alt føles mye mer voldsomt enn hjemme.


Vi møtte en enslig skigåer som påpekte at det var sprekt av oss. Men for å være helt ærlig var det langt ifra det jeg følte. Det gikk for trått. Rudi sin form var laber og jeg klarte ikke å holde det tempoet vi burde hatt. Vi kjempet begge to. Vi sporet av og navigerte oss mot Mårbu. Vi kom til et punkt der gps`n ville ta oss gjennom en dal. Vi kikket på hverandre og innså at det var for risikabelt. Vel vitende om at det var stor snøskredfare tok vi ingen sjangser.

Hva hvis Rudi ble dårligere og jeg smittet? Fornuften seiret, nok en gang. Lytt til erfarne fjellfolk sier de, og det gjorde vi. Vend i tide, det er ingen skam å snu. Den er igrunn fin den fjellvettregelen der. Føler den er godt brukt men ikke brukt opp. Heller en gang for mye enn en gang for lite.


Vi fant ei bitteliten hytte der Rudi søkte ly intil hytteveggen inni fjellduken for å få varmen. Fjellduken har vi alltid med oss på tur. Den er gull verdt. Jeg luska rundt med kamera i hånden og var vel et eneste stort glis. Hardangervidda er altså så utrolig vakkert. blir jo aldri lei av de hvitkledde toppene. Jeg gikk opp på en liten nut for å speide etter reinsdyr. Trakk pusten ekstra godt ned i magen og kjente på en enorm takknemlighet for å få oppleve så vakker natur. Sendte noen tanker til onkelen min som desverre gikk bort så alt for tidlig, for mange år siden. Han har også hatt mange turer innover vidda der vi gikk. Det var akkurat som om jeg hørte den gode latteren hans smile til meg der jeg stod og nøt naturen. Alt føles så mye nærmere når jeg er ute i naturen.



Nede hos Rudi var Real lunchen klar til å inntas. Rastløs som jeg er klarte jeg ikke å sette meg ned å spise. Måtte kikke litt på baksiden av hytta også. Og der, ca 200 meter unna fikk jeg øye på den enrome reinsdyrflokken. For et syn. Dette har jeg alltid drømt om å se. Det var et så himla vakkert syn at jeg fikk noen gledestårer. Utrolig rått å se en så stor flokk. Ble overasket over hvor fort de forflyttet seg. Hadde jeg satt meg ned med lunchen i 10 minutter hadde jeg gått glipp av dette vakre synet. En utrolig fin opplevelse verdt hele turen. Ifølge turistforenninga oppholder det seg 3000 dyr i området vi befant oss i. Dette er grunnen til at de ikke har kjørt opp kvista løype enda. Dyra sliter med å finne mat i tettpakket snø. Er glad for at vi kunne beundre dyra på god avstand, uten å forstyrre de.


Vi ruslet et lite stykke tilbake igjen og slo leir. Fin trening i å sette opp teltet i sterk vind. Da er det samarbeid som gjelder. Viktig å forankre teltet godt. Vi fester alltid teltet først i ei ski slik at vi er helt sikre på at det ikke blåser vekk. Det gjelder å holde godt på alle løse gjenstander eller så blir de fort tatt av vinden. Dette gjøres også med votter på for å unngå frostskader. Det blåste seg opp til kuling iløpet av kvelden. Beklager til alle de som satt hjemme og var bekymret for oss. Vi lå inne i teltet og så på film vi. Ja teltlivet er utrolig fint vinterstid også.

For å få på plass gode rutiner for vintercamping kreves det trening. Og det fikk vi så absolutt. Også lærer vi at vi må ta hverandre for det vi er. Vi snakker hengende snørr ut av nesa i kulda som man ikke selv er klar over, svette, tåfis. Ja sånn er turlivet på vinteren. Det enkle livet. Vi har de tingene vi har med oss og higer ikke etter noe mer. Utrolig deilig.


Søndag morgen gikk jeg ut for å ta litt teltbilder. Våknet kjapt av sterk vind og snø i ansiktet. Deilig. Vi pakket etterhvert sammen og tok fatt på turen ned fra fjellet i snøfokk. Så skituppene men ikke hva som var foran skia. Vanskelig å holde seg på beina når man ikke ser underlaget. Det føltes som det ble ørten pulkvelt på vei ned. Det knyter seg i magen når man må spenne av seg for ørtende gang for å rette opp det som føles ut som en fiende som henger på slep. En tolmodighetsprøve der altså. Godt jeg har en snill mann som hjalp meg med å rette opp pulken. Været skifter fort på fjellet og på vei ned til hytta ble det våt snø. Da var det godt å få av seg det våte og fyre opp i ovnen inne på hytta. Jeg fabla om å sove i fjellduken på utsiden av hytta men jeg sovna som en stein da jeg bare skulle hvile litt ved 20 tiden.


Så ble det altså verken Rauhelleren eller Mårbu på oss denne gangen. Men det å loffe rundt på Hardangervidda uten å nå destinasjonen er helt allright det og. 7 mil ble til 2 mil. Omringet av snødekte fjell, lys som stadig er i forandring og på tur med hverandre, så er jo det nok.






70 views0 comments

Recent Posts

See All