• Linn Kristin Menden

Fjellet kaller!



 

Fjellet kaller


Det store mektige og litt mystiske fjellet som alltid ligger der og byr på forskjellige opplevelser. Det lar seg rive med av årstidene og sjarmerer gang på gang. Lyngen som slynger seg oppover i terrenget mot de høye fjelltoppene som ligger og glitrer i sola.

Hva er det å ikke like med fjellet tenker jeg.

Det finnes veldig mange flotte steder her til lands men Hardangervidda er min absolutte favoritt. Her har jeg minner helt fra barndommen. Og nå nyter jeg å legge igjen plikter og stress hjemme og puste inn frisk fjelluft. Det er på vidda jeg kjenner at jeg virkelig lever. Det gir meg både inspirasjon og påfyll av energi her i livet.


I høstferien pakket jeg en ettermiddag sekken min klar for ei natt på vidda. Min aller første natt helt aleine oppå Hardangervidda. Jeg har alltid vært mørkeredd. Men denne gangen ville jeg vinne over mørket. Hva er det å være redd for?

Vi diskuterte litt på hytta kvelden i forveien hva som føles tryggest. De andre ville valgt skauen for der er det lunere å mer å gjemme seg bak, men vidda er så åpen. Og det er nettopp det jeg føler som tryggest. Der har jeg jo full oversikt. I skogen ligger man å hører på brak og knak fra trærne som suser i vinden.

På vidda er det jo bare lyden av en bekk som sildrer og vinden som uler. Mye tryggere tenkte jeg der jeg traska oppover tregrensa etter å ha forsikret barna om at jeg lovte å komme tilbake dagen etter. Felicia sa hun gleder seg til å bli stor for da kan hun sove ute aleine hun også. Det er 2 åringen sin det;)

Sekken var tung å bære i all løssnøen. Jeg måtte pakke om 3 ganger før jeg var fornøyd med sekken. Målet mitt var å komme et lite stykke over tregrensa, slik at jeg ikke så hytta. Ville være helt aleine når jeg først skulle gjennomføre dette.


Det var så tungt. Snøen rakk meg til knærne og sekken kjentes ut som bly i bratt stigning. Kikket meg stadig tilbake for å se om jeg kunne se hytta. Følte jeg kjempa litt mot klokka og mørket da jeg gikk oppover i 18 tiden og mørket sneik seg på. Ville ha leiren klar før det ble helt mørkt. Hadde jo hodelykt men greit å se hvor jeg setter camp tenkte jeg. Etter å ha snudd meg sikkert 30 ganger var hytta ute av syne og jeg fant meg en fin plass, midt oppå vidda. Spotta ut en stein og satte camp rett inntil en liten varde. Da ville noen finne meg om det skulle skje noe tenkte jeg. Ja for tenke er noe man virkelig har tid til når man går på tur aleine. Deilig å kjenne på egne følelser uten avbrytelser. Jeg stengte skumle tanker ute. Ja for når jeg er ute i mørket har jeg en tendens til å skremme meg selv. Det er mange år siden jeg sluttet å se på skrekkfilmer men de jeg har sett sitter jo igjen oppi knotten og lurer seg av og til frem. Det er altså en grunn til at jeg har slutta å se slike filmer. Men denne kvelden skulle ingen ødelegge. Dette er det jeg som styrer. Jeg gikk faktisk opp med et smil om munnen, bortsett fra de gangene jeg sank nedi snøen og holdt på å vælve med den tunge sekken. Jeg så en del dyrespor på vei opp og tenkte at det var trygt og godt at jeg ikke var helt aleine. Hadde håpet å få et glimt av et dyr men den opplevelsen får jeg kanskje neste gang:)


Vel fremme ved varden vurderte jeg frem og tilbake om jeg skulle sette opp gapahuk eller ei. Jeg valgte bort telt for jeg ville sove under åpen himmel. Endte opp med å sette opp gapahuken for å få litt le. Men angret så fort mørket kom. Følte jeg ikke hadde like god kontroll over omgivelsene og måtte lene meg litt frem for å titte ut.

Gapahuk egner seg nok best i skogen der det er mer le. Men da har jeg testa det.

Gledet meg til å hoppe oppi soveposen. Jeg fyra opp primusen og var så glad at den funka selv i minus grader. Jeg hadde kun med gass som ikke tåler noe særlig kulde. Burde hatt primus med bensin men gassen funka som bare det så jeg slapp faktisk å bruke termosen jeg hadde med som back up. Det ble Real turmat og kakao til kvelds. Det smakte såklart himmelsk. Det ble også to strimler med kvikk lunch. Det hadde nemlig vært ei litta mus i topplokket mitt da sekken stod ferdig pakket inne på hytta.

Der lå jeg altså oppi soveposen, midt på Hardangervidda, mutters aleine. Og vettu hva, jeg digget det. Føltes ut som jeg hadde klatret opp verdens høyeste fjelltopp, enda det eneste jeg klatret opp var et par fjellknauser. Men den følelsen av å mestre dette aleine var så utrolig sterk.

Jeg lå på to liggeunderlag. Et vanlig bamse liggeunderlag og et oppblåsbart, for å få mest mulig isolasjon. Viktig å ikke fryse på tur, for da er alt ødelagt. Var i utgangspunktet ikke forberedt på snø så jeg hadde kun med min vanlige sovepose som tåler -3. Men det viktigste jeg hadde med var fjellduken. Den kan man faktisk overleve i om man bruker den riktig. Jeg putta soveposen nedi og hadde til og med et ullpledd rundt beina. Luksus. Måtte jobbe for å få varmen i tærne. Lå å sprella i soveposen. Et annet tips for å få varmen i kroppen er å ta push up rett før du legger deg.


Jeg hadde med penn og papir og fikk rablet ned notater til boka mi. Deilig å endelig ha litt tid til å skrive. Skreiv helt til jeg ble trøtt. Jeg dro etter hvert fjellduken over hodet. Det ble såpass varmt at jeg måtte lufte innimellom. På utsiden var det ca -9grader. Friskt og godt. Sovnet omsider.

Våknet en del på natta av gapahuken som blafret i vinden. Jeg hadde ikke strammet den godt nok. Angret på at jeg satt den opp. Men orket ikke å stå opp for å dra den ned. Akkurat det hadde vært litt småskummelt. Gå ut av soveposen og dra ned skjulestedet mitt. Bestemte meg uansett for at neste gang blir det kun fjellduken som eneste ly.


Sov godt da jeg først sovnet. Våknet litt innimellom og kikket opp på stjernehimmelen. Noe så vakkert. Der blinka alle stjernene ned til meg og jeg smilte tilbake.

Pakket meg godt inn. Sovnet litt til og ble vekket av en skjærende fugl like i nærheten ved 5 tiden. Fant frem penn og papir og skreiv et dikt. Sovnet igjen og våknet ved 7 tiden. Akkurat tidsnok til å få med meg den vakre rosa morgenhimmelen. Den lyste imot meg og ønsket meg god morgen. Ja akkurat slik føltes det. Og jeg hadde klart det.

Lille meg K L A R T E det!! For en fantastisk god følelse. En mestringsfølelse på topp. Menden vant 1-0 over mørket!!

Like magisk var det da sola stod opp bak meg. Feiret med Real frokost müsli og ei kopp med varm saft.


Det var en vanvittig deilig følelse å gjennomføre ønsket mitt. Og det beste av alt, dette frister til gjentagelse.

Man kan lese seg opp så mye man bare vil men de viktigste erfaringene får man ved å prøve selv. Denne turen lærte meg mye. Jeg hadde en stor tabbe. Jeg lot støvlene mine stå ved siden av meg på natta. Da de skulle på om morgenen var det som å ta på seg to nummer for små slalåmstøvler. Helt gjennomfrosne så klart. Jeg hadde så vondt i de stivfrosne tærne som prøvde å brøyte seg vei ned i støvlene. Fikk den ene på og haltet rundt med den andre støvelen halvveis på mens jeg rigget ned campen. Vurderte på vei nedover om jeg måtte dra av skoa for å varme tærne. Som om jeg hadde klart å få de av igjen. Men det ordnet seg etter hvert. Var godt og vondt å kjenne at varmen strømmet på igjen. Jeg skulle jo putta de inni fjellduken. Man lærer så lenge man lever.


Turen ned fra fjellet var helt nydelig. Det var litt mer selvsikre skritt på vei ned enn på vei opp. Solen lyste opp de høstkledde bladene som delvis var dekket av snø. Jeg kjente sola varme meg i ryggen og ansiktuttrykket mitt har du nok allerede gjettet. Takk for gjestfriheten, kjære fine Hardangervidda.


Smil til naturen og naturen smiler tilbake!



119 views0 comments

Recent Posts

See All