Familieekspedisjonen

H A R D A N G E R V I D D A er et fantastisk sted som virkelig har fanget mitt hjerte. Takket være mine besteforeldre som leide en bitteliten hytte ved foten av Hardangervidda for ca 50 år siden. Mine foreldre fortsatte å leie og jeg har tilbragt mye av min barndom og oppvekst der. Det er helt fantastisk å videreføre dette til mine egne barn. Jeg trives aller best på fjellet. Sånn er det bare.

Jeg sitter med en oppfatning at man kan lese seg opp så mye man bare orker på triks og tips , men at man selv må teste for å få seg erfaring. Vi er vant med turer i skog og på fjell men ikke turer som går over flere dager. Derfor ønsket vi å begi oss ut på et nytt eventyr. Både for å ta et steg ut av verden og bare være oss 6 på tur. Skaffe oss ny erfaring med tanke på flere turer i fremtiden. Hva må med. Hva kan vi gjøre annerledes neste gang?

Det var aldri meningen å sluke mil. Vi synes det er viktigere å bygge videre på turgleden til barna istedenfor å pushe de for mye.

Målet var klart. Vi skulle klare oss ei uke oppe på Hardangervidda.

Vi skulle følge Nordmansslepa inn til Ulvelilægeret som var selve målet for turen.

For de som ønsker å lese om turen så fortsetter teksten etter bildene.

(De 3 første bildene er tatt med iphone. Var for sliten til å fotografere underveis ;)

Mandag kveld etter at barna var i seng ble hele hytta forvandlet til et kaos.

Mat skulle fordeles. Små godteposer ble fordelt. Klesbunker ble pakket i hver sin pakkpose.

Vi overveide hvert eneste klesplagg vel vitende om at alt dette skulle vi bære med oss innover vidda.

Er denne nødvendig å ha med? Vi ble kritiske til overvekt.

Tirsdag ved 14.30 tiden la vi i vei. Vi dresset oss opp med sekker og en voldsom oppakking i form av sykkelvogn og sykkeltralle. Sykkeltralla var det mannen som monterte drag på. Det er gamle stenger fra trampolina. Gjenbruk er gøy.

Første erfaring fikk jeg allerede her. Alltid test utstyret før tur.

Jeg hadde nettopp kjøpt meg ny sekk men helt glemt å montere D- kroker. Ergo måtte jeg dra på trekkselen under sekken. Altså to seler oppå hverandre. Sier seg selv at det ikke er optimalt. Det ble gnaging og blåmerker. Men pyttsann. Det skulle ikke sette en stopper for turen vår. Litt måtte jeg da tåle. Kan jo si det slik, at det gjør jeg ikke igjen!! Rett til en salmaker å få montert ringer før neste tur.

Alle barna bærte egne sekker. Vi dro frem en god dæsj optimisme og motivasjon og satte i vei. Det var en spent og optimistisk gjeng. Vi to voksne var vel mest fornøyd med å endelig være i gang. På vei mot Solheimstulen oppdaget vi 3 røde prikker i nakken på Filiph. Liknet litt på vannkopper men vi fortsatte å gå. Da vi kom opp til Solheimstulen, vi snakker ca 150 meter fra hytta oppdaget vi at hele hodet til Filiph var fullt med prikker. Fillern. Skulle dette sette en stopper for turen? Han virket ikke plaget og vannkopper har alle barna hatt. Vi diskuterte frem og tilbake og ble enige om å gå.

Inne på Solheimstulen lånte vi nøkkel til Ulvelilægeret av en utrolig hyggelig betjening.

Barna masta så fælt da vi forsøkte å prate med betjeningen at vi gav etter for en is. Så da ble det is og kanelsnurrer. Det smakte himmelsk og var god motivasjon.

Passe mette i kroppen og passe klar i toppen la vi av sted. Nå var det bare å gi gass.

Turen startet med en steinete bratt bakke, rett bak Solheimstulen. Alle barna gikk selv med egne sekker. Det var så varmt. Sola steika og svetten rant. Det var tungt. Det var motivasjonsord fra første stund. Det var maur. Det var mygg. Det var hardt.

Fjellgeita, altså mannen gikk i front og gikk lett fra meg som ikke har fått trent siden mai pga en skade i leggen. Gosh, det var hardt. Følte meg som et tungt dovendyr der baktroppen bestod av, meg. Skjønte ikke hvorfor vi gjorde det. Jeg var sint og følte at dette bare var helt absurd. Svetten rant. En ting var å gå med tung sekk, men jeg skulle også dra ei tung sykkeltralle opp bakken, over alle de store steinene. Jeg hadde egentlig mer enn nok med meg selv men måtte også motivere barna til å gå oppover. Beit sinne i meg. Kunne jo ikke vise det overfor barna. Det var jo vi som dro med de på dette. Jeg klarte bare ikke å finne meningen med det der og da. Det var et pes.

Det var så tungt der jeg virkelig sleit med oppover. Fokuserte på at jeg liker vintercamp best. Mye bedre å gå med pulk og slippe den steikende sola tenkte jeg. Men så kom vi oss omsider opp. Og da kjente vi på mestringsfølelsen hele gjengen. For en glede. Alle de sinna tankene la jeg tydeligvis igjen i bakken. Hasta la vista, vi var kommet opp på vidda og livet smilte igjen. Den motbakken gav oss styrke. Det var godt å snu seg tilbake og smile til bakken vi nettopp sleit oss opp. Enda bedre å se utover vidda og vite at her skulle vi bo de neste dagene.

Felicia hoppet inn i sykkelvognen og koste seg der sammen med bamsen sin. Vi nærmet oss første camp. Der måtte vi slåss med myggen da vi slo opp lavvoen. Hjelpes. De er så himla plagsomme. Jeg hadde ikke mye pent å si om myggen men fine Felix klarte å se det positive med myggen. ”Mygg er egentlig bra det mamma. Ja… (Han var ivrig i stemmen) for da kan jeg fiske med flue!!

Torsdag ble det fisking og vassing. Deilig start på dagen før vi la i vei mot Skarsvann. Det var en passe slitsom dag med slitne små bein. Gutta måtte virkelig motiveres. Innimellom sprang de avgårde og lekte ninjaer og innimellom var de så slitne at vi måtte legge inn ekstra pauser. Felicia storkoste seg i sykkeltralla. Også hun hadde fått hode fullt av røde prikker. Ingen klage fra hun heller.

Det var en sliten gjeng som slo leir. Myggen hadde fortsatt ikke tatt ferie. Jeg meldte meg frivillig til å hente vann. Angret brått på at jeg ikke hørte på mannen og sjekket gps`n før jeg gikk. Fikk meg en aldri så liten virkelighetssjekk der gitt. Traska i vei med et smil om munnen men oppdaget ganske så fort at det vannet var himla mye lenger unna enn først antatt. skulle hørt på mannen men sta som jeg er gjør jeg som jeg selv vil. Det var vel ca 1 km å gå ned i ulendt terreng og til tider omringet av høyt kratt. Fylte opp vannflasker, kjele og kaffekanne og måtte igrunn bare le av hele greia. Aldri gått så langt for å hente vann før. Kaffekjelen hadde bare en skvett igjen da jeg kom tilbake til camp.

Vi fikk oss nok en god natt i lavooen. Når alle først sovner sover vi godt. Utfordringen er å få barna til å sovne. Det er lyst. Det er lytt. Det er varmt. Det er overtrøtte barn som egentlig ikke har lyst til å sove. Resultatet er noen runder med turning inni lavvoen. Og akkurat det kan være en heftig tålmodighetsprøve. Så hvordan i all verden får man barn til å sovne i telt?

Jeg tror at øvelse gjør mester. Det er lettere på høst og vinter når mørket faller på, men det er mulig også på sommeren. Vi holdt på vanene med kveldsstell. Tannpuss, vask og pysjing. Vi la oss delvis mellom barna og fikk roet de ned. Sang nattasanger og litt julesanger da jeg ikke kom på flere alternativer. Da tok det ikke lange tiden før de sovnet.

Torsdag. Litt kaldt, men sol og fint vær. Ville vi klare å nå målet i dag?

Etter frokost var vi kjappe med å pakke sammen lavvo og utstyr. Barna koste seg i to fjellduker da vi pakket ned campen.

Så trasket vi sving etter sving. Topp etter topp. Det var tider der egen motivasjon hang i en tynn tråd pga tung sekk og tralle på slep og barnas motivasjon allerede hadde tatt kvelden. Vi trasket opp en grusete vei. Topp etter topp. Pause på toppen hørte vi, mannen sa i front. Men vi fortsatte å traske og traske. Frem med motivasjonsord og småpauser før lunchpause med varm suppe. Det ble mange små pauser. Av og til var det godt å skjule seg bak at de små beina trengte pauser. Sannheten var vel at trollmor trengte de aller mest. Det var bare så himla godt å få av seg sekk og trekksele og bare riste litt på armene.

Når man trasker på fjellet er man ganske sårbar og avhengig av at bekkene ikke har tørket ut. Da føler man lykke når man finner rennende elv. Det smaker helt himmelsk og innmari godt å drikke seg helt uttørst.

På tur opplever man at de små ting gir store gleder og man ser fort hvor lettvint man har det hjemme.

I en pause opplevde jeg en enorm glede ved å oppdage at nøttemiksen inneholdt sjokolade. Det ble stormende jubel, inni meg for ikke å røpe den nyoppdagete hemmeligheten overfor barna. De fikk egne små poser med godis. Så denne trengte jeg og mannen som dro så tunge lass.

Vi byttet på å gå i front. Det falt seg veldig naturlig da den som hadde mest futt trasket først og den som hadde mest tolmodighet gikk med gutta.

Omsider så vi målet vårt. Under et vakkert fjell lå Ulvelilægeret og ventet på oss. Vi ble yre av å se målet nærme seg. Siste etappe bestod av en liten styrkeprøve mellom myr, søle og vanndammer. Det var en fryd å komme frem. Vi hylte av glede og alle kjente på mestringsfølelsen, nok en gang. Deilig å oppleve dette sammen med familien.

Ulvelilægeret er ei gammel steinhytte som regnes som en nødbu. Den antas å være ca 200-300 år gammel. Midt i blinken for ei som virkelig har sansen for gamledager. Den eneste lysskilden inne i hytta er to takvinduer. Det var helt magisk å fortelle eventyr. Alle barna satt helt trollbindt da jeg fortalte om trollungen på fjellet.

Vi sov på liggerundelagene oppå sengebrisker. Der sov vi himla godt, alle 6. Ikke et kny fra barna. Enda bedre å våkne opp til fyr i peisen og ferdig frokost. Mannen storkoste seg.

Vi syntes hytta og plassen var så eventyraktig og sjarmis at vi fablet om å feire jul der en gang. Hytta egner seg vist ikke til vinterbruk men har veldig lyst til å teste.

Fredag tilbragte vi ved elva. Det ble bading, vassing, froskejakt, lunching, kosing og masse lek. Jeg har tendeser til å bli litt ivrig når det gjelder lek med vann. Jeg tok med kamera og fikk fanget mange blinkskudd av barna. Herlig å oppleve den ekte gleden i leken. De lever seg så inn i rollene. Lillebror og lillesøster hermer etter storebror. Utrolig fint å se.

Vi hadde nok en eventyraktig og koselig kveld i hytta. Da barna hadde sovnet klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte bare opp på Ulvelinuten som lå bak hytta. På 1260 moh så jeg uttover Hardangervidda som ble rammet inn av selveste reinbuen. Ja tenk det at regnbuen bestemte seg for å avlegge et besøk akkurat da jeg var på toppen. Det var helt magisk. Da jeg snudde meg hadde jeg en nydelig utsikt over hårteigen og en vakker solnedgang jeg aldri vil glemme.

Vi hadde nok en god nattssøvn i steinytta.

Lørdag formiddag selet vi på utstyret og gjorde oss klare til lavvolivet igjen. Filiph var litt betutta fordi han kom til å savne hytta.

Det yret men stemninga var god.

Vi hadde en idyllisk ide om å sette camp i enden av Skarsvann, et flott fjellvann med sin egen lille sandstrand. Heldigvis fikk vi oppdatert oss på været på vei ned dit. Yr meldte både lyn og torden. Fillern tenkte jeg. Regnet som allerede hadde kommet taklet vi fint men lyn er skummelt. Drømmen var jo å campe ved Skarsvann i et par netter. Vi gledet oss til både fiske og bading. Fornuften seiret og godt er det.

En ting er når man er aleine på fjellet som voksne. Men med barn har man med seg et stort ansvar. Vi tok i bruk fjellvettregel nr 8. Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Dermed ble det retur fra ulvelilægeret- Kruke i et jafs, ca 15km på 8 timer. Turen vi brukte 3 dager på vei oppover ble til 1 dag på returen. Da det ble snakk om tacco var vi ikke i tvil. Vi satte kursen hjem mot hytta.

Filiph satt mesteparten av dagen inni sykkelvogna. Han sliter med eksem og var ekstremt sliten. Da var det godt å la han få hvile. Ekstra tungt for pappan å dra begge to i vogn men det var det verdt. Jeg tok selv sykkelvogna ei lita etappe og det er vondt når vogna tynger sekken enda mer og det gnager i skuldrene. Ei ekstra treningsøkt der altså.

Det føltes på en måte litt leit å ikke ha fullført planen. Men vi sitter igjen med så himla mange fine, gode, kaotiske minner som vi alltid vil ha med oss. Vi er så stolte og glade for at vi klarte dette. Det er så gøy at dette gikk så fint og at barna klarte det. Felix filma med gopro, akkurat som helten sin Lars Monsen. Han satte ned kamera, gikk forbi og tilbake for å hente det. Mye læring i det og.

Alle sov godt hver eneste natt. Barna er så flinke til å være kreative i leken også. Det eneste vi hadde med oss av leker var hver sin bamse og en tennisball. Trenger ikke mer når man er på en så stor fin lekeplass som Hardangervidda. Da får kreativiteten utfolde seg.

Vi er storfornøyde over å ha fullført 5 dager på tur på Hardangervidda med barna våres på 2.5år , 4 år og 7 år.

Det var ganske slitsomt med all oppakkingen og den plagsomme myggen. Man kan jo lure på hvorfor vi gjorde det?

Du vet de øyeblikkene der du kikker fornøyd bort på barna dine. Når barna smiler. Fantasiene settes i sving og Hardangervidda gjøres om til verdens fineste lekeplass. Steiner blir til sjørøverskuter. Turstokker blir spikket på. Vi speider etter reinsdyr. Ivrige småfiskere. Trå barbeint i stikkende mose. Kjenne duften av fjellet. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Greia er at vi ganske enkelt og greit bare elsker å være i ett med naturen. Puste inn frisk fjelluft. Stikke stinkende bein i bekken. Nyte fargene i fjellet. Vegetasjon. Flora. Kaste iskaldt vann i ansiktet. Kjenne at man lever. Nyte synet av fjell og vidde. Rett og slett leve og være tilstede i nuet.

Det er så magisk og lærerikt, både for liten og stor. Fint for barna å se at vi kan slappe av sammen uten å ha noen planer på agendaen. Kose oss sammen uten tv og internett. Bare være oss sammen i naturen. Det er så himla fint.

Vi lever rett og slett livet på vidda. Når lykken er å finne en fjellbekk med rennende vann. Da vet vi at livet er godt.

<3