• Linn Kristin Menden

Året er 2020



Mars. Tiden da Norge og hele verden ble snudd på hodet. Verden ligger der ute, men alt er annerledes. Alle har fått sin hverdag forandret.

Mennesker, unge og eldre sitter aleine i ensomheten uten mulighet til å motta besøk. Dag inn og dag ut. De lever i frykt for hva som skjer. Demente på gamlehjem som allerede var isolert fra omverden forstår nå enda mindre av livet. Besteforeldre og naboer som så gjerne vil bidra og hjelpe til. Barnebarn som vil til besteforeldre men som ikke forstår. Barn som savner venner. Folk som mister sine kjære og ikke har mulighet til å gi hverandre den nærheten og trøsten som trengs. Lista er lang. Dette er veldig spesielt og jeg tenker mye på de som ikke har det godt i disse tider. Det er mange der ute. Og til alle de sender jeg gode tanker<3


Det jeg nevner under her er igrunn bare fjas i forhold til hvor ille mange har det rundt om i verden nå. Men det kjennes allikevel godt å lufte litt tanker om vår korona hverdag. Vi vil alle ut av denne bobla og komme tilbake til vår kjære normale hverdag.

Dette er tiden til å reflektere hvor kjær hverdagen vår er. Hvor glad man er i de menneskene man ikke lenger kan omgås. Det er sårt og godt på engang. Dette fører oss mer sammen på et vis, enda så rart det er.

Samtidig som jeg føler avstand til alt og alle. Naboene som er så nær er allikevel så fjern. Vi prates over gjerdet på god avstand såklart. Vil så gjerne gi mine nevøer på andre siden av gjerde en god klem og inkludere de i leken i vår hage. Jeg savner de oppriktig, enda jeg ser de hver dag.

Det fine oppi det hele er at de fleste kjenner på savnet og kjenner etter hvor mye man betyr for hverandre. Og hvor fin den vanlige hverdagen vår er.

Det er jo igrunn deilig å slippe en masete hverdag. Kroppen slipper fri fra stresset. Vi har tatt et steg vekk fra en masete hverdag. Hverdagen ligger der den, men den er annerledes. Så annerledes at selv 3 åringen merker det.

Hvorfor kan jeg ikke leke med Colin? Når jeg skal i barnehagen skal jeg ha på denne kjolen. Når skal vi på hytta?

”Nåj dumme cojona vijuset æj færdi skal jæj leie bestemoj og bestefaj.” Felicia på 3 år er fortvilet.

Vi voksne snakker og forklarer så godt vi kan.

Det viktigste vi kan gjøre er å være rause med kjærlighet oppi det hele.




Hjemmeskole, er i grunn et kapittel i seg selv.

Frustrerende situasjon og ta på seg lærer rollen samtidig som jeg skal være en god og tålmodig mamma for de to minste. Vanskelig å sjonglere dette. Det har vært en del frustrasjon. Vanskelig å finne motivasjon og konsentrasjon oppi det hele.

Roser for det som blir gjort istedenfor å henge meg opp i de oppgavene som ikke blir utført. Legger inn læring i lek og oppgaver i heimen. Ut å kaste ”gris” på engelsk i friminuttet.


Jeg merker stor endring på barna i disse tider. Det fine oppi det hele er at de får være barn. Nå er det endelig tid til mer lek i hverdagen. Det er så herlig å se at det er mye rollelek med mye omsorg for hverandre. Alle 3 har stunder der de leker så fint sammen. Deilig å se at de har tid til å være barn. Fantasien får fritt utløp og det er ganske artig å følge med på de. Kreativiteten blomstrer og de finner stadig på nye ting. De kan være riktig så skjønne disse barna.


Dette kan selvfølgelig snu kjapt da vi er tvunget til å være oppå hverandre hele tiden. Og ja, vi går hverandre på nervene innimellom. Det hender rett som det er at jeg må ta meg en ”time out” på terrassen. Aleine. Og da kommer det gjerne noen gloser der jeg sitter, helt for meg selv. Jeg kan le av det nå men noen ganger går det ei kule varmt. Det er en berg og dalbane med følelser det her. Det er ikke bare bare å være småbarnsforeldre i disse korona tider. Og de gangene jeg forsøker å rydde opp for ente gang er det til melodien av "Mamma, mamma se her, mamma ditt og mamma datt."

Men vi tar med oss de fine stundene og lever på de. Krangling, mas og kjas ja det glemmer vi, for dette er en unntakstilstand der hele verden kjemper samme kamp. Her er det om å gjøre å ta med seg alt det positive en kan.

Enda så motivert jeg prøver å være har jeg stunder der jeg føler jeg har detti ned i kjelleren. Sliten opp av dage. På kveldene sovner jeg enten sammen med barna eller så sovner jeg garantert på sofan. Hadde et fall i hagen der jeg slo ut pusten og vrei kneet på et vis. Det var så vondt at jeg sleit med å komme meg opp igjen og kvalmen bredte seg i hele kroppen. Da jeg endelig fikk kavet meg opp kjente jeg på at jeg bare måtte ha noen minutter for meg selv. Satte meg ned på dogulvet og hikstet. Vet ikke om det var pga smerter eller om kroppen bare tillot seg å endelig vise en reaksjon på det hele. Kroppen er nok ganske sliten etter alle disse uvante ukene. Tankene går jo i spinn og man tenker mye på det som skjer i verden nå. Jeg prøver å distansere meg og er ikke like ivrig på være oss. Sammen. n liste med steder vi besøke og bestige. Nå har vi jo tiden til det. Der føler vi litt på friheten igjen. Ingå oppdatere meg på nyhetsfronten lenger. Fikk med meg siste frist for hjemmeskole og forholder meg til det. Orker ikke synsing. Det ordner seg alltid.




Tar en dag av gangen og lar det bli med det.

Lager oss små lyspunkt i hverdagen.

Ut i hagen og tur når skoledagen er over. Det er vår redning. Da er det ut og verden smiler igjen. Der snuser vi litt på friheten. Ingen kan ta fra oss den deilige friske lufta som fortsetter å fylle på med energi. Det er vanvittig mye læring i naturen. Naturfag og matte kan absolutt læres ute. Uten ipad.

Klatring i fjellvegger på kyststien blir det også. Viktig å gi barna en følelse av mestring.

Trigge utforskerlysten ved å gå tur på nye steder. Lære om trær og fugleliv. Dette læres jo best ute i naturen.

Så er det påsken 2020 da.

Den er ikke avlyst men den glir nok bare inn i denne rare bobla vi er i fra før av. Aner sjelden hvilken dag det er og datoer er helt uvesentlig. På torsdag hadde vi fredagstaco fordi vi trodde det var fredag. Blir helt fjern av dette her jeg. Så nå sitter vi her hjemme da. Istedenfor på fjellet der vi nå skulle sitte med slitne smil etter en lang reise og flere pulklass med bagasje ned til hytta.

Påsken som er så viktig for meg. Den fineste høytiden av de alle. Den ene uka dere hele min familie samles og der vi har tid til hverandre. Der hovedaktiviteten er å være ute. Gå skiturer, brenne bål, kose oss med kvikklunch i selvtråkka skispor, slite oss opp bratte bakker med pulk, ake med barna, leite etter påskeharespor, fortelle skrøner i den gamle slitte hyggeveggen, eller hytteveggen som det også heter. Det beste jeg vet. Omringet av snø og med ski på beina hver eneste dag. Kjenne på den friheten som fjellet gir oss.

Selv om det ikke er et snøfnugg å se og selv om jeg så absolutt ikke er ferdig med vinteren må vi nå rette blikket fremover og suse inn i påskeuka her hjemme. Dette blir min aller første påske hjemme.

Tross alt ser jeg at lengselen etter fjellet kun er en bagatell i forhold til hva som skjer i verden nå. Det er så viktig at vi alle stiller opp på denne merkelige felles dugnaden. Det er slik vi kan hjelpe de som er i faresonen.

Allikevel må det være lov å kjenne på hvor leit dette er. Nå er jo tilstandene så rare uansett men dette er veldig rart! Påskeferie i Brunlanes. Det hadde jeg aldri trodd. Må bare bite i det sure eple og gjøre det beste ut av det.


Vi planlegger turer i nærområdet og gleder oss til å sove ute. Og vi skal jammen ikke vike for tradisjoner pga av viruset. Det blir bare annerledes. For påskerenn skal vi ha, slik som vi alltid har hatt hver eneste påske. Vi får bli kreative og finne på noe gøy i hagen.

Tenk hvor godt det skal bli når frykten slipper tak og vi alle igjen er fri.

Da skal vi aldri glemme hvor heldige vi er.

Vi som har familie. Vi som har mat. Vi som kan ta en telefon å prate med noen vi er glad i. Vi som har folk som bryr seg. Vi som har hverandre.

Når alt blir bra igjen så la oss aldri glemme.







107 views0 comments

Recent Posts

See All